It's hard try not to say. It's like I don't wanna hold back anymore, but somehow I can't do nothing about it. I wish I could be as strong as the real me. The one making everything and everyone amazed. I miss her. I miss me. I wish I could look back and regret, but somehow I can't. It's amazing how things actually work. And when you first know that much, then everything becomes clear in front of you eyes. Clear as crystal. I swear, coz I know. I wish you too could see everything I see. I wish I wasn't the only one near by that could feel all this energies. And yes, i wish that we all could become togher as one.
Tina Angelique Moradpour
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
couldn't be better
Love, till then
Mine fantastiske foreldre er endelig tilbake! Sitter og storgleder meg til flytoget kommer! Regner med å få sett dem noen minutter etter egen ankomst! Elskverdig!
Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil. Jeg vet ikke engang hvordan jeg skal nå målet mitt. Jeg vet heller ikke hva målet dreier seg om. Jeg har ingen aning. Det er rart. Jeg vil, samtidig som jeg avskyr. Jeg er omringet av røykelse. Det er lett å vite samtidig som det er vanskelig å huske. Jeg har lyst. Jeg har all verdens lyst. Pusten blir automatisk tungt når jeg ønsker meg det ukjente. Noe så ukjent og så fjern at jeg ikke klarer å få et klart bildet av det. Jeg kunne ikke ønske meg noe mer i verden, men alikevel vet jeg ikke hva ønsket inneholder. Jeg vil. Jeg vil. Og ja, jeg vil. Jeg har aldri noen gang i hele mitt flere tuseners liv villet noe så mye. Det er bokstaveligtalt det eneste som får meg ut av dyna. Det eneste som får meg til å ha et lite håp, men samtidig det som får meg til å være innelukket dagen lang. Stille, venter jeg på ønsket mitt. Et ønske jeg ikke har en aning om. Et ønske som kommer til å forandre hele livet mitt. Et ønske som kommer til å sette kurs mot et mysterie. Noe så stort at ingen verdens ting skal noen gang klare å stoppe. Og det beste av alt er at jeg har all verdens tid til å fortelle dere om det. Jeg kan sitte her natten lang og skrive. Skrive godt, beskrive det minste detalj i mine følelser om noe som egentlig er helt ukjent for meg. Ukjent men igjen noe som har blitt innblandet med kraften som får meg til å stå opp på morningen.
Det er fortiden som tiltrekker meg mer enn noe annet akkurat nå. En fortid som var fylt med glede. Kanskje litt ensomhet men igjen mye mer glede og støtte enn noe annet her i verden. En støtte som låter fint fra nært avstand og tiltrekker seg meg som en magnet. En fortid fullt av kjærlighet, håp og glede. En spennende fortid som har potiensiale for å bli en ny fremtid. En fortid med gode minner og enda mer gode kombinasjoner. En fortid som kan forandre nåtiden og skape et komplett og perfekt fremtid. Jepp. Og igjen, jo mer jeg beskriver denne fantastiske følelsen jo vanskeligere blir det for andre å forstå. Eller blir bildet klarere? Har dere noen gang følt at det er noe godt som vil skje dere om dere tar et litt annerledes steg enn vanlig? Ja, den følelsen er god. Samtidig er den litt skummel. Man er verken sikker på fremtiden eller nåtiden. Men i min sak er det litt annerledes. Jeg lever i nåtiden og setter pris på hvert sekund. Og når du først ser verden gjennom mine briller så forstår du hvor vanskelig det blir å engang forestille seg en fremtid. Men igjen så klarer jeg det. Jeg vet at alt kommer til å ende vel for det er det riktige å gjøre, men igjen så henger jeg litt etter når det kommer til å bare ta det valget der og da. Så jeg har brukt flere sekunder, minutter, timer, døgn, uker og måneder på dette. Kanskje til og med et år snart.. Men jeg kommer ingen vei hvis ikke jeg bestemmer meg til å løfte beinet og ta det endelige steget. Du er like enig som jeg er med meg selv akkurat nå. - Håper jeg.
Have a great night
Peace, Love & Light to all of you
Lovely, good nights beautiful souls
(i swear it's so bright outside, but it seems not so in one of the pictures)
Det er ofte vanskelig å overse fakta som alltid er det. Det er ofte vanskelig å nyte et øyeblikk hvis en vet en annen lider seg gjennom. Det er ofte vanskelig å danse i fargerike klær når øyene fanger opp tårene til en liten pike som renner ned skinnet akkurat som en lydløs og stille foss. Det er ofte vanskelig, ikke sant? Det er vanskelig å tvinge tårene ut, men enda vanskeligere er det å holde dem inne. Det er vanskelig å vite hvor en kommer fra, men enda vanskeligere er å prøve å finne ut av det ved å se på vedkommendes sko. Sko, sko som forteller alt. Sko som forteller enhver om hvor vedkommende har vært, hvor lenge en har gått og hvor mye en har slitt. Et par sko er dermed ikke bare et par sko. Igjen, det er vanskeiig å tro at et par sko er noe annet enn par sko, men tanken er fin. Ikke sant?
Tanken er fin og enda finere er måten tankene strømmer inn foran øynene når en 6-åring skal legge seg. Sommerdager, kalde vintre, sure høstdager, mammas makaroni, barnehagens eplekake og alt annet i verden kan kombineres på den mest fasinerende måten. Det er jo fint, så lenge en hver ikke vokster opp. Så lenge sannheten ikke kommer frem. Så lenge 6 åringen forblir en 6 åring for resten av livet.
Men igjen, om 6 åringen vokster opp og klarer å vekke seg selv selvom 6 åringen ligger under verdens deiligste dyne, med penger, shiny stuff, smykker, sminke, klær, "det ideale livet" og alt annet som den materialistiske verden tilbyr. Men igjen har du resten av verden når du først klarer å dytte vekk dyna får du se alle neonfargene igjen. Farger som har forsvunnet fra Moder jord, for den vonde siden har allerede dratt ut mye av blodet til vår planet eller mor.. Men igjen, klarer 6 åringen å danne seg et illustrasjon av hvordan de fantastiske fargene ville ha sett ut.
Hvem andre kan se de fantastiske fingerene på dette bilde og se igjen kombinasjonen mellom den giftelige røken og de slitte fingertuppene. 
- Tina Angelique Moradpour
Weaveroftime.blogspot.com
Jeg vet nesten ikke hva som plager meg. Det finnes ingen grenser, ingen strek ingenting som kan stoppe alt det vonde. Absolutt ingenting. Isteden har hjertet fryst ned til nullpunktet, der ingenting er i stand til å røre seg - ikke engang atomene. Jeg vet ikke. Jeg kan engang ikke huske sist gang jeg smilte mens jeg skrev, mens ordene fløy ut på nye eventyr og mens nye sider ved meg selv viste seg i speilet. Jeg kan virkelig ikke huske sist gang jeg smilte. Det er vondt. Det er vondt å ikke vite. Det er vanskelig å ikke vite og ikke minst slitsomt. Og alle vet at livet er slitsomt. Dermed blir alt basert på et løgn. Et smil som egentlig ikke finnes. Et hjerte som egentlig knuste i småbiter av sorg og tårer for lenge siden, men som igjen har limt seg sammen litt og litt etterhvert. Og igjen står du der, smilende. Uten å vite hvorfor du smiler. Du vil jo ikke smile, så hvorfor gjør du det? Hjernen sender signaler nedover nervene, du føler det. Du vet, og vet godt at du ikke har lyst til å smile. Ikke en bit av den spinkle kroppen din vil smile, men igjen klarer du sakte men sikkert å løfte opp overleppa å danne et skjevt smil. Du later som. For det er vanskelig. Ikke sant? Du er knust, men du vil ikke innrømme noe. Du vet, og godt vet du.. at det vil aldri fungere. Det har nå vært en stund siden du hørte hjertet ditt banke, men igjen så klarer du aldri å gi slipp. Gjør du?
- tina moradpour
weaveroftime.blogspot.com
Check it out,
Love
Hallo god hjertede mennesker! :-)
Vel, vi er endelig her. Det er mandag og vi har en hel uke å gå på før vinterferien tar plass. Litt rart at vinterferiene ikke er samtidig, men vår begynner 18. regner jeg med og da skal det bli noen koselige dager altså. Anyways, vet ikke om jeg skal være veldig inspirert om den nye uka eller bare meg selv- se hva som skjer.. Kommer til å bli noen minutter forsinket til første time, bare det kan dra deg ned. Men hva om man tenkte, ok - men jeg kan jo ha en fin dag videre for det. Ingenting trenger å være såpass viktig, at jeg skal få en dårlig dag vel?
Håper og satser på at det blir en fin dag, selvom det er -13 grader ute. For en som har gått på Brandbu og bodd på Harestua er -13 ingenting, for vi har stått ute i kulda (-30) og ventet på bussen årene tilbake. Så nja, men helt siden jeg flyttet til byen har jeg blitt så utrolig kald i kroppen. Det kan forsåvidt skyldes at jeg er syk for det meste men, vet ikke føler at det blir kaldt i hvertfall.
Er på vei ut, vi snakkes senere! God Mandag da folkens,
Peace & Love
Enjoy the beauty of Mother Earth ♥
PEACE, LOVE AND LIGHT TO YOu
Have a fantastic week everybody :-)
Det er virkelig lenge siden. Men å virkelig være der man har lengtet å være er fredfullt. Jeg anbefaler alle å sette på sangen jeg har lagt i innlegget. Da kommer dere helt sikkert til å forstå hvordan jeg kan endelig føle himmelsk ro. Alle notene, høye og lave danser med harmoni rett foran øynene mine. I tillegg tilhører dagen våre fantastiske Mødre. Som gjennom år har tatt vare på oss, kjeftet og fått mange sinte ansikter. Mange av oss har skriket til damen som gjennomgikk utrolige smerter, kun for å gi oss livet vi ikke tar godt vare på.
Jeg har kjempet lenge for å komme meg ut, være selvstendig og ha eget ansvar. Men tro det eller ei, jeg savner foreldrene mine og huset vårt mer enn noen sinne. Det å kun være der noen timer gir meg ro. Å vite at du er elsket uansett fortid, uansett fremtid er noe ingen av oss kan få fra noen andre enn våre foreldre. Menneskene som har kjempet for livet vårt, menneskene som har ofret mye og kanskje mer enn man kan tro, kun for at du og jeg skal ha et lyst fremtid. Jeg gratulerer dere virkelig. Dere klarer virkelig å være de beste foreldrene her på jord. Etter alt som vi har gjennomgått klarer dere å tiltrekke til dere alt av godhet. Jeg er elsket og dere er beundret.
Å våkne i ditt egentlige seng, hjemme hos de beste personene i livet ditt er fantastisk. Alt blir plutselig magisk, alt ser mye bedre ut, alt lyser håp og kjærlighet.
Og ikke nok med det, du er alltid akseptert uansett hva. I mange tilfeller tar ting tid, men før eller senere vet du godt at du er elsket for akkurat den du er. Kanskje noe av det mest fantastiske her i livet, være omkring personer som elsker deg fra bunn av hjertet for akkurat den du er. De elsker alt ved deg, smilet ditt, tårene dine, kroppen du alltid er misfornøyd med og ikke for å glemme stemmen din og din praktfulle personlighet.
I går våknet jeg til dette synet. Fantastisk, jeg vet. Det spiller plutselig ingen rolle om du har sovet godt eller ikke. Om du har hatt en dårlig natt eller ikke. Alt er rolig og du vet at du befinner deg på riktig sted.
Jeg er glad. Jeg er virkelig der nå. Jeg er virkelig glad. Og nå spiller det ingen rolle om du eller dere eller de er misfornøyd, stolt, sjalu, glad i meg eller ei. For å være ærlig har det aldri spilt noe rolle før heller, men nå føles alt naturlig. Hundre prosent kjærlighet.
La oss synge med og gjøre dette innlegget litt magisk,
Are you goin' to Scarborough Fair? Parsley, sage, rosemary and thyme.
Remember me to one who lives there, she once was a true love of mine.
Tell her to make a cambric shirt On the side of a hill in the deep forest green
Parsley, sage, rosemary and thyme Tracing a sparrow on snow-crested ground
Without no seams nor needlework Blankets nad bedclothes the child of the mountain
Then she'll be a true love of mine Sleep unaware of the clarion call
Tell her to find me a acre of land On the side of a hill, a sprinkling of leaves
Parsley, sage, rosemary and thyme Washes the grave with silvery tears
Between salt water and the sea strands A soldier cleans and polishes a gun
Then she'll be a true love of mine
Tell her to reap it in a sickle of leather War bellows, blazing in scarlet battalions
Parsley, sage, rosemary and thyme Generals order their soldiers to kill
And tather it all in a bunch of heather And to fight for a cause they've long age forgotten
Then she'll be a true love of mine
Are you going to Scarborough Fair? Parsley, sage, rosemary and thyme
Remember me to one who lives there, she once was a true love of mine
Vel, innlegget har lenge ventet på å bli publisert, så her får dere dette. Og snart kommer vinterbildeserien, noe av det vakreste jeg har gjort!
PEACE & LOVE
to all of you
ttinnaa
Ønsker alle sammen en god helg :-) jeg er hos mine foreldre, og gud så mye jeg har savnet dem.
Peace
Hei søte mennesker :-)
Det er virkelig lenge siden sist, og denne gangen skal jeg verken komme med unnskyldninger om alt som har holdt meg unna bloggingen eller noe lignende. Men jeg skal derimot være ærlig å si at jeg har savnet dere, savnet bloggen, vært utrolig lat for det har jo vært muligheter... Jeg skrev til og med innlegg på iPhonen, men rett før publisering skjærte et eller annet seg. Så jeg beklager det, men i dag. På vei til skolen, fikk jeg øye på noe fantastisk. Fullt av energi og ikke minst inspirerende!
Så takket være sola, er jeg tilbake igjen. Dagene mine har vært basert på litt mindre fotografing, mer tegning, skriving, jobbsøking o.l. Men alikevel har jeg jo tatt alt for mange bilder. Vi får se hva jeg gjør med det.. Dere må ta vare og ha en fin torsdag videre!
Peace & Love,
Tina
24.01.2012
Skole-mandag :D En veldig hyggelig dag, trossalt hadde jeg vært opptatt med flytting, så det var lenge siden..
23.01.2012
